Ferie, hav og tango!

For tiden tilbringer vi et par uker i Argentina, med strandliv, shopping og lange bussturer. Buenos Aires med markeder, lange gaagater, tangoshow og groenne parker. Salta en klam innenlandsby med resturantliv og en mindre vellykket sykkeltur. Et plutselig uvaer stanset turen, syklene faar vente. Mar De Plata med lange strender, store boelger, en sol som steiker, roede rygger og varmt vann. Argentina!

Jul i Bolivia

Jula skulle vi feire baade paa norsk og boliviansk vis. Tove, Elisabet og jeg fikk i oppgave aa lage Norsk jul for vaar mentor med kone og to andre nordmenn. Ja, ja, julemiddag skulle bli, men med lite erfaring paa ribbefronten og en vanskelig gassovn skulle dette bli vanskelig. Etter mye om og men og i siste liten kom vi oss paa kjoettmarkedet og ribbe ble kjoept. Vi fikk saltet den, skjaert bort patter og peppret, satt den i ovnen og fortsatte paa middagen, men da baade poteter og karamellpudding ogsaa skulle inn i ovnen ble det daarlig med plass og daarlig med tid. For aa loese problemet baerte vi ribba til vaar mentor i nabolaget og tenkte det var greit at ribba stod aa go´gjorde seg der, mens vi gjorde ferdig resten av middagen hjemme. Men ribbepassing var ikke populaert saa ribba maatte hentes hjem igjen. Tove meldte seg frivillig, hentet ribba og skulle gaa hjem, men gulvet var glatt og trappa bratt, saa baade Tove og ribba floey nedover trappa. Skulle vi le eller graate? Med mye foelelser innabors endte det med begge deler, men etter litt ble ribba godt stekt og sproe. Potetene ble ferdigstekte og karamellpuddingen ble fortere ferdig enn planlagt. Det skyltes vannbadet som var glemt og ovnen som ikke har mindre grader enn 180 grader. Det endte jo selfoelgelig med at karamellpuddingen ikke saa ut som karamellpudding, da 180 grader er litt for varmt for seks egg, men smaken var god og dekt med krem funka det bra.

Middagen ble vellykket, gjestene kom etter boliviansk tid en time for sent, pakkene ble aapnet og etter at gjestene igjen var godt i aatte- ni tiden julekvelden var det bare aa sitte aa vente paa at den Bolivianske julen skulle starte.

Etter mye tordenvaer, endte det at vi maatte sitte en times tid i stummende moerket aa vente, men stroemmen kom tilbake og i 10- 11 tiden gikk vi vert til vaart. Vertsfamilien min Mercado oensket meg velkommen og da alle hadde annkommet i halv tolv tiden var det tid for middag. Picana ble servert, suppe med kylling, maiskolbe og poteter. Det var godt, men ettersom dette ble den andre middagen paa kort tid var det ikke plass til saa alt for mye. Pluteslig reiser alle seg, klokken er tolv og det er tid for aa skaale, Champagnen gikk ned etter aa ha takket for det meste, gitt hverandre juleklem og hilsen. Naa var det tid for gaver, stakkars lille Jesica, fem aar og ligger nesten og sover i matfatet. Men naar gavene ble nevnt ble det igjen fullt liv. Hun loep rundt, hjalp alle med aa aapne gaver og var storfornoeyd. Klokken begynte aa naerme seg to, natt til 1. juledag, men det var enda ikke over. Naa var det tid for spill. Saa da satt vi aa spilte fantasi paa spansk/norsk/engelsk til fire tiden.

Etter en lang dag var det da godt aa finne sengen. Ikke fult saa godt naar ringeklokka ringte i ni tiden og det var tid for jul paa barnehjemmet. Da vi kom dit var de i full gang, akkurat ferdig med frokosten og klare for aa aapne pakker.

Den store julekakebakedagen

Vi skulle skape litt julestemning innimellom barnehjemsjobbing, sol og walleyspilling. Vi hadde endelig en dag vi hadde god tid og gjorde forarbeidet som skulle til. Fant oppskrifter og kjoepte inn diverse inngridienser. Men sirup er ingen vanlig ingridiens i det Bolivianske kjoekken og var et stort problemet. Butikken proevde saa godt de kunne aa hjelpe, men da vi hadde avslaatt til baade honning, glasur og jordbaersirup, endte det med at vi maatte gaa paa markedet for aa proeve lykken. Lenge ristet de smaa indianerkvinnene paa hodet og sendte oss videre til neste bod, men endelig var det et lite smil, ja sirup skal jeg finne. Etter litt kom hun fram med en flaske med noe rennende brunt i. Hun skrur opp korken og en velkjent brusing fra juleoelet som har staatt litt for lenge hoeres, sammen med et: "vil dere smake." Brusingen i seg selv burde ha vert nok, men tanken paa julekakene gikk foran alt annet, saa den hjemmelagde siruppen ble innkjoept. Dette ble ingen spesielt vellykket bakedag, sammen med siruppen og noe vi trudde var smoer, men som viste seg aa vaere ett eller annet udefinerbart, ble alle kakene uspiselige. Men det lille vi hadde klart aa spise var nok til at alle tre voknet en etter en senere paa natten, siruppen ville ut.

Her er utsikten fra vaar terrasse og det var dette synet som moette oss kvelden sammenstoetene mellom politi og demonstranter var paa det verste, naa er det bare restene av den gamle barannstasjonen vi kan skue utover. Huset ligger ellers tyve minutters gange fra sentrum, men vi har baade naerbutikk, internettkafe, hadde en branstasjon, resturanter, og alt vi trenger like i naerheten. Fotballbanen er det et litt lenger stykke til, men med storskjerm i stua er det bare Rosenborg som kan oedlegge gleden med aa tape. Ellers har vi smertelig faatt erfart at buss nr. 1 gaar til flyplassen og turen tar ca. en time hver vei.

http://www.barrethmercado.net/e107_plugins/autogallery/autogallery.php?show=2006%2FEget%20hus%2FIMGP0122.JPG

Her er linken til vaar mentors hjemmeside, med bilder av studenthjemmet vi bor i.

Politiet har dratt sin vei og vi kan igjen bevege oss utenfor huset

Livet i gatene virker igjen normalt ut, kun lukten og spor etter brente bildekk kan vitne om opptoyene. Utsikten over de nedbrente husene sier ogsaa sitt, men lydene er igjen normale, bjeffing, tuting og folk som sitter og prater rolig sammen under siestaen.

Vi fikk i dag tilatelse til aa gaa utendoers igjen og har derfor vert paa jobb som normalt. Barnehjemsbarna var glade for aa se oss igjen, men ogsaa der har de merket opptoyene. Ettersom politiet har flyktet fra byen, har fangene i fengselet sett sitt snitt til aa roemme. Dette faar foelger for barna da enkelte av barna har foreldre som sitter inne og soner langa straffer. Barna maatte holdes innendoers i frykt for at foreldrene skulle finne barnehjemmet og ta med seg enkelte av barna.

Men livet begynner aa komme tilbake til normalen og vi har endelig faatt mat i kjoeleskapet og kan bevege oss fritt i gatene igjen her i Sucre. Politifritt og lovloest. I morgen og neste dag er det igjen streik i byen, noe vi allerede har opplevd flere ganger foer, saa i forhold til den siste ukas opptoyer er dette normalt.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=186775
Link til VGs nyhetsopplysninger fra Sucre, Bolivia

Taaregass, brann og Vossafaar

Her i Sucre har det de siste dagene vert en del opptoeyer i gatene. Bolivia har den siste tiden skrevet ny grunnlov og det skjer ikke uten problemer. Gatekamper, rakettsmell, brennende bildekk, taaregass og gummikuler. Vi tre jentene har for faa dager siden flyttet sammen og takket for oss i hver vaar vertsfamilie. Litt trist men da vaar mentor ringte oss aa sa vi skulle holde oss innendoers var vi glade vi bodde under samme tak. Saa vi har kost oss paa takterassaen, spilt jatzy, lest og kost oss. Men med lite mat i kjoeleskapet har vi ikke hatt det stoerste utvalget av mat, kjappa paa hjoernet har kun hatt det noedvendigste. Saa gleden var stor da Elisabet fant en vossafaar nederst i sekken da hun pakket ut. Det ellers saa lite matutvalget ble til et festmaaltid.

Men i gaar natt toppet det seg, vi var paa vei hjem fra ungdomsforeninga da vi maatte kjappe oss inn til Kjell Einar (vaar mentor) og kona. Der maatte vi vaere noen timer, foer vi ble fulgt hjem. To hus sto i brann hundre meter hjemmefra og politiet brukte taaregass og skjoet med gummikuler. Vi har ikke foelt oss truet og er trygge innendoers, men i lengden blir man litt rastloes av bare aa sitte paa en terasse. Men vi regner med at ting roer seg da folk som har kommet hit fra andre byer drar hjem enten i dag eller i morgen. Det hoeres kanskje mer dramatisk ut enn hva vi opplever det, vi har det bra, nyter det gode vaerert, men tar forhaandsregler.

Vi snakkes!

Motorsykkel og sko inne, sikling og engelske gloser

Paa tide med en oppdatering, her gaar dagene i ett, fylt med program, men med en forstuet tommelfinger har jeg faktisk kvelden fri. De to andre jentene mine er aa spiller wolley, noe en hoven finger forhindret meg i aa vaere med paa i dag.
Dagene her i Bolivia gaar med til spanskkurs, ungdomsarbeid, wolley (volleyball med veggene som medspillere), spansklekser, middag med "familien", barnehjem og mye mye mer.
Barnehjemsbarna er utrolig skjoenne, men lukter vondt, sikler, spoer om engelske gloser jeg ikke kan, saa kjent strofe: vet ikke, men paa norsk er det..." - greit, da glemmer de at det var engelsk de ville vite. Dividering er annerledes paa spansk, men forstod det heldigvis til slutt.
Andre ting - mamma her har du noe aa laere, skoa skal vaere paa hele tiden, inne som ute, og saerlig naar du har gjester. Og motorsykkelen, den er trygt plassert inne i stua, ja naar man ikke har garasje, hvor skal man ellers ha motorsykkelen? Loff til frokost og kvelds.
Jeg faar skrive mer en anen gang, skal proeve aa ikke la det gaa saa alt for lenge foer neste livstegn kommer.
Klem fra Birgitte!